Bakgrunnen for å bruke solen som energikilde er at jordoverflaten mottar omtrent 1400 W / m2, målt på en overflate som står normalt på (i en rett vinkel på) solen. Av den totale energien går omtrent 19% bort i absorbasjon i atmosfæren, og skyer reflekterer gjennomsnittlig 35%. Vanligvis regner man 1020 W per kvadratmeter ved havoverflaten. Håpet er å bruke denne «gratis» energien, men det finnes flere praktiske problemer som plassmangel, oppstartkostnad og værforhold.
Som direkte former for solenergi regner man da:
- sollys treffer en solcelle og genererer energi.
- sollys treffer en absorberende overflate, solfanger, og varmen bæres bort av en krets med væske. I Norge har Solarnor vært pionerer i dette arbeidet og selskapet har utviklet teknologier knyttet til polymerer og vann.
- sollys treffer overflaten på solseilet til et romfartøy, og konverteres direkte til kraft som skyver romfartøyet.
- sollys treffer et speil eller en fiberoptisk kabel, som igjen leder lyset inn i en bygning.
Mengden solenergi som treffer Jordens overflate i løpet av 40 minutter er større enn all energien verdens befolkning trenger i løpet av et år.
(Kilde: Wikipedia.no)